Spurgeon karakteriserer situasjonen slik: «Den anglikanske kirken later til å være fullstendig gjennomsyret av formvesen, mens de frikirkelige synes å være nesten like mye påvirket av gudløs filosofi. Folk som vi ikke hadde ventet det av, vender seg bort fra troens grunnvoll. Det er som om hele England er gjennomsyret av en vantro som til og med våger å gå på prekestolen og kalle seg kristen.»