Selv om Luther stadig var streng katolikk, ble han dypt rystet over avlatkremmernes blasfemiske framferd. Mange av hans egne sognebarn hadde kjøpt avlatsbrev, og snart begynte de å oppsøke presten sin for å skrifte for bestemte synder. De forventet å få tilgivelse, ikke fordi de angret og ønsket å vende om, men fordi de hadde kjøpt avlat. Luther nektet dem syndsforlatelse og lot dem vite at dersom de ikke angret og vendte om, ville de gå fortapt. Folk ble rådville og henvendte seg til Tetzel og klaget over at deres skriftefar hadde avvist avlatsbrevet hans. Noen dristet seg til og med til å forlange pengene tilbake. Munken ble rasende. Han kom med de frykteligste forbannelser, tente bål på torgene og erklærte at han «hadde fått pålegg fra paven om å brenne alle kjettere som våget å sette seg opp mot hans hellige avlat.» – D´ Aubigné, b.3, kap.4.