I det sjelevinnende arbeid behøves det stor takt og visdom. Frelseren holdt aldri sannheten tilbake, men han uttalte den alltid i kjærlighet. I sin omgang med andre viste han den største takt og var alltid vennlig og hensynsfull. Han var aldri grov, talte aldri uten nødvendighet et strengt ord, påjørte aldri en følsom sjel unødig smerte. Han klandret ikke menneskelig svakhet. Fryktiøst fordømte han hykleri, vantro og ugudelighet, men det var gråt i hans stemme når han uttalte sine skarpe irettesetteIser. Han gjorde aldri sannheten grusom, men viste alltid en dyp ømhet for menneskene. Hver sjel var dyrebar i hans øyne. Han opptrådte med guddommelig verdighet, men han nedlot seg med den ømmeste medlidenhet og aktelse for hvert eneste medlem av Guds familie. I dem alle så han sjeler som det var hans misjon å frelse: