Gjennom sin samvittighet ble David minnet om bitre og ydmykende ting. Hans trofaste undersåtter var forbauser over den plutselige tragedien som rammet kongen, men for ham selv kom det ikke uventet. Han hadde lenge hatt anelse om at dette ville komme. I virkeligheten hadde han undret seg over at Gud ventet så lenge med å gi ham den straffen han fortjente. Idet han hastet videre på sin trøstesløse flukt, barforet og kledd i sekk, mens klage ropene fra følgesvennene gav gjenlyd mellom fjellene, tenkte han på sitt kjære Jerusalem, stedet der han hadde begått sin store synd. Når han mintes Guds godhet og langmodighet, følte han at det likevel var håp, og at Herren fortsatt ville være nådig mot ham.