Frelseren la for dagen en guddommelig medlidenhet med den syrisk-fønikiske kvinnen. Hans hjerte ble rørt da han så hennes sorg. Han lengtet etter å kunne gi henne en øyeblikkelig forsikring om at bønnene hennes var hørt. Men han ønsket også å gi disiplene en lærdom. En stund så det derfor ut som om han ikke brydde seg så mye om ropet fra hennes forpinte hjerte. Så snart hennes tro hadde hatt mulighet for å legge seg klart i dagen, talte han anerkjennende ord til henne, og han sendte henne bort med den skatten hun hadde bedt om. Disiplene glemte aldri denne leksen. Og hendingen er blitt nedtegnet nettopp for å vise hva utholdende bønn fører med seg.