Mange har benyttet Davids fall som unnskyldning for sin egen synd. Men det er få som viser en slik ydmykhet og anger som han. De færreste ville ha båret irettesettelsen og straffen med den samme tålmodighet og sjelsstyrke som han viste. Han hadde bekjent sin synd og hadde i årevis forsøkt å gjøre sin plikt som Guds trofaste tjener. Han hadde arbeidet til beste for land og folk, og under hans styre hadde nasjonen oppnådd en styrke og velstand som aldri tidligere. Han hadde skaffet til veie en stor mengde materialer med tanke på å bygge et gudshus. Skulle hele hans livsverk nå ramle i grus? Skulle resultatet av mange års oppofrende innsats, oppfinnsomhet, troskap og stars.. mannskunst falle i hendene på hans opprørske og forræderske sønn som hverken hadde tanke for Guds ære eller Israels velferd? Det kunne ha vært fristende for David å ta til motmæle mot Gud i sin store nød.