I femten måneder har min mann vært så svak at han ikke har kunnet passe sitt arbeide, forvalte sine egne midler, eller lede hans eget team når det var påkrevd. Men i år har han gjenopptatt sitt arbeide og utført sin forvaltning. Men dey har ikke vært så mye å forvalte fordi vi hadde så store utgifter. Han har under sin sykdom avvist flere ganger å ta imot penger fra sine brødre, et beløp på omkring tusen dollar og fortalt dem at når han mangler midler vil han la dem vite det. Til sist havnet vi i knipe. Min mann følte at det var hans plikt at vi før vi ble avhengige måtte vi først selge hva vi kunne unnvære. Han hadde noen få ting på kontoret og noe av litt verdi spredt blandt brødrene i Battle Creek, som han samlet sammen og solgte. Vi rådde over omtrent et hundre og femti dollar i verdi for møblene. Min mann prøvde å selge vår sofa i møtelokalet og tilbød å gi ti dollar av dets verti men kunne ikke. På det tidspunkt døde vår eneste og meget vertifulle ku. Min mann mente først at han kunne få hjelp og sendte et lite brev til en bror, hvor der stod at hvis menigheten fandt det godt å erstatte tapet av kuen måtte de gjøre dette. Men intet ble gjort ved det og anklaget min mann for å være gal på grunn av pengene. Brødrene kjente ham godt nok til å vite at han aldri (583) ville be om hjelp uten det var strengt nødvendig. Og nå når han hadde gjort dette, satte de seg til doms over hans og mine følelser og gjorde ikke noe mere med saken bare for å såre oss i vår mangel og dype lidelser.