I trengselstiden flyktet vi fra byene og småstedene. Vi ble forfulgt av de ugudelige, som kom inn i hjemmene til de hellige med sverd. De løftet sverdene for å drepe oss, men de brakk og falt til jorden som halmstrå. Så bønnfalte vi dag og natt om å bli befridd, og ropet kom opp for Gud. Solen kom opp og månen stod stille. Elvene stoppet å renne. Mørke, tunge skyer kom opp og tørnet mot hverandre. Men det var ett sted med et uomskiftelig,klart lys, hvor Guds stemme kom fra som mange vann. De rystet himmelen og jorden. Himmelen åpnet og lukket seg og var i stadig bevegelse. Fjellene svaiet som halmstrå i vinden og kastet forrevne stenblokker rundt om. Havet kokte som en gryte og kastet stener opp på land. Og da Gud uttalte dagen og timen for Jesu komme og overleverte den evige pakt til sitt folk, talte han en setning og tidde, mens ordene rullet over jorden. Guds Israel stod med øynene vendt oppover, mens de lyttet til ordene etter hvert som de kom ut av Jehovas munn og rullet over jorden som torden. Det var ftyktelig høytidelig. På slutten av hver setning ropte de hellige: "Herlighet! Halleluja!". Ansiktene deres ble opplyst av Guds herlighet. De skinte med den herligheten som Mose ansikt hadde, da han kom ned fra Sinai. De ugudelige klarte ikke se på dem på grunn av herligheten. Og da den evigvarende velsignelse ble uttalt over dem som hadde æret Gud ved å holde hans sabbat hellig, lød et mektig seiersrop over dyret og dets bilde.