Da han fikk øye på kjøpmennene, gikk den forferdelige sannheten opp for ham som i et lynglimt. Å bli slave var en enda frykteligere skjebne enn døden. I angst og fortvilelse tryglet han den ene etter den andre om hjelp, men forgjeves. Noen av dem hadde en viss medynk, men de tidde stille av frykt for å bli utledd. Alle følte at de hadde gått for langt til å kunne ombestemme seg. Hvis de sparte Josef, ville han utvilsomt fortelle faren hva de hadde gjort, og han ville ikke se gjennom fingrene med deres grusomhet mot yndlingssønnen. Derfor gjorde de seg harde som stål når han tryglet og bad dem, og overgav ham til de hedenske kjøpmennene. Karavanen drog videre og var snart ute av syne.