Min mann kom hjem etter formiddagsmøtet og fortalte at han hadde avtalt at jeg skulle tale om (605) ettermiddagen. Det virket umulig for meg å stå foran folk. Da min mann spurte meg om hvilket emne jeg ville tale om, kunne jeg ikke samle eller huske en setning i mitt sinn. Men jeg tenkte: Hvis Gud vil at jeg skal tale, vil han visselig styrke meg; jeg vil våge i tro; jeg kan bare mislykkes. Jeg vaklet til teltet med en rar og forvirret hjerne, men jeg fortalte de forkynnende brødre på platformen at hvis de ville støtte meg ved deres bønner, kunne jeg godt tale. Jeg stod frem for folk i tro og om omtrent fem minutter ble mitt hode og mine lunger gjenoppfrisket og jeg talte uten vansker i mere enn en time til femten hundre ivrige tilhørere. Etter at jeg hadde opphørt med å tale kom en følelse av Guds godhet og barmhjertighet over meg og jeg kunne ikke la være med å reise meg igen og fortelle om min sykdom og den Guds velsignelse som hadde holdt meg opppe mens jeg talte. Siden dette møtet er mine lunger blittt sterkt opplivet og min helse har blitt bedre.