Med historikerens ord: «I denne forrykte situasjonen er en av seremoniene uten sidestykke når det gjelder dårskap og ugudelighet. Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte «fornuftens gudinne.» For framtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført fram foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av en storslått seremoni, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. Folk flest kjente henne igjen som en danserinne ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representanten for den fornuften de tilba. Denne ugudelige og latterlige komedien ble noe av en motesak, og innsettelsen av «fornuftens gudinne» ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen.» – Scott, vol.1, kap.17.