Enda selveste paven hadde gjort seg skyldig i større forbrytelser enn Hus noen gang hadde anklaget prestene for, og det var disse forbrytelsene som var årsak til hans krav om reform, gikk det samme kirkemøtet som hadde avsatt paven, videre med planer om å knekke Hus. Fengslingen av ham vakte stor forargelse i Bøhmen. Innflytelsesrike adelsmenn henvendte seg til rådet og protesterte kraftig mot dette overgrepet, ja, selv keiseren som nødig ville gå med på leidebrudd, tok avstand fra prosessen mot Hus. Men reformatorens fiender var både ondsinnede og besluttsomme. De appellerte til keiserens frykt og fordommer og hans iver for kirken, og de kom med langtekkelige argumenter for å bevise at «man ikke bør holde løfter til kjettere eller til personer som er mistenkt for kjetteri, selv om de har leidebrev fra keiseren og konger.» – Jaques Lefant, History of the Council of Constance, vol.1, s.516. På den måten fikk de viljen sin.