Den hellige skrift gir mange slående eksempler på Herrens nidkjære omsorg for de svakeste av hans barn. Da Israels barn gikk omkring i ørkenen, ble de som kom bak selve hovedgruppen, trette og svake. De ble overfalt og drept av de feige og grusomme amalekittene. Senere førte Israel krig mot amalekittene og overvant dem. "Og Herren sa til Moses: Skriv dette opp i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden.” 2 Mos. 17, 14. Dette påbudet ble gjentatt av Moses straks før hans død, for at hans etterfølgere ikke skulle glemme det: .Kom i hu hva Amalek gjorde mot deg på veien, da I dro ut av Egypt, hvorledes han kom mot deg å veien mens du var trett og mødig, og slo din baktropp, alle de utmattede som var blitt liggende etter; han fryktet ikke Gud. . . . Da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det!” 5 Mos. 25, 17-19. Når Herren straffet et hedensk folk for deres grusomhet på en slik måte, hvordan må han da ikke betrakte dem som bekjenner seg til å være hans folk og likevel fører krig mot sine egne brødre som er trette og utslitte arbeidere i hans sak? Satan har stor makt over dem som lar seg beherske av ham. Det var yppersterprestene og de eldste - folkets religiøse lærere - som drev morderskaren fra domshuset til Golgata. Blant dem som i dag bekjenner seg til å følge Kristus, finnes det hjerter som er besjelt av den samme ånd som krevde at vår Frelser skulle korsfestes. De som gjør det som er ondt, bør huske at det er et vitne til alle deres handlinger, en hellig Gud som hater synd. Han skal føre alle deres gjerninger for dommen sammen med alt det som har vært skjult.