Selv om de hadde gruet seg til dette øyeblikket, var de ikke forbererlt på den hjerteskjærende fortvilelse og den grenseløse sorg de var vitne til. "Jo, det er min sønns kjortel," sa Jakob, "et villt dyr har ett ham opp, Josef er visselig revet i hjel." Forgjeves prøvde hans sønner og døtre å trøste ham. Men han "sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørger over sin sønn i lang tid". Tiden syntes ikke å ville lindre sorgen. "Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket," ropte han fortvilet. Sønnene var lamslått over det de hadde gjort. Men de var også redde for bebreidelsene som måtte komme fra faren om de tilstod. Derfor tidde de stille om udåden, som selv i deres øyne var meget stor.