De var ikke lenger uvitende og uopplyste. De var ikke lenger en samling uavhengige individer eller disharmoniske og selvmotsigende elementer. Deres håp dreide seg ikke lenger om verdslig storhet. De var enige og hadde ett hjerte og en ånd. Kristus fylte alle deres tanker. Hans rikes fremgang var deres mål. I sinn og ånd var de blitt som sin Mester, og folk skjønte «at de hadde vært sammen med Jesus» (Ap G 4,13).