Noen som har fått særlige advarsler gjennom et vitnesbyrd, har i løpet av få uker glemt den tilrettevisning som ble gitt dem. For noens vedkommende er vitnesbyrdene blitt gjentatt flere ganger, men de har ikke betraktet dem for å være av tilstrekkelig betydning til å bli omhyggelig påaktet. For dem har de vært som tom tale. Dersom de hadde gitt akt på lyset, ville de ha unngått tap og prøvelser som syntes å være harde og vanskelige for dem. De har bare seg selv å klandre. De har lagt åk på sin egen nakke, og dette finner de vanskelig å bære. Det er ikke det åk Kristus har lagt på dem. Gud viste dem omhu og kjærlighet, men deres egennyttige, onde, vantro sjeler kunne ikke se hans godhet og miskunnhet. De turer fram i sin egen visdom inntil de blir overveldet av prøver og forvirret av forviklinger, og på den måten besnært av Satan. Dersom de hadde samlet de stråler av lys som Gud hadde gitt dem tidligere, ville han ha gitt dem mer lys.