Gud ønsket at Paris skulle få en ny innbydelse til å ta imot evangeliet. Kallet gjennom Lefévre og Farel var blitt avvist, men enda en gang skulle budskapet lyde for alle samfunnslag i hovedstaden. Av politiske hensyn hadde kongen ennå ikke tatt parti for romerkirken og mot reformasjonen. Fremdeles klynget Margrete seg til håpet om at protestantismen skulle seire i Frankrike. Hun besluttet at den reformerte troen skulle forkynnes i Paris. I kongens fravær ba hun en protestantisk prest om å tale i byens kirker. Da de pavelige prelatene forbød dette, åpnet prinsessen slottsdørene på vidt gap, og en av salene ble innredet til kapell. Det ble kunngjort at på et bestemt klokkeslett hver dag ville det bli holdt en preken, og at folk fra alle samfunnslag var velkomne. Og folk strømmet til. Ikke bare var kapellet tettpakket, men også siderommene og gangene. De kom hver dag i tusenvis - adelsfolk, embetsmenn, advokater, forretningsfolk og håndverkere. I stedet for å forby disse sammenkomstene, ga kongen beskjed om at to av kirkene i Paris skulle stilles til rådighet. Aldri før hadde Guds Ord virket så sterkt i byen. Det var som om nytt liv fra himmelen strømmet ned over folk. Avhold, ærbarhet, orden og flid avløste drukkenskap, utsvevelser, bråk og lediggang.