En annen som var med i bevegelsen, uttalte: «Overalt førte den til dyp selvransakelse og ydmykhet overfor Gud. Kjærligheten til verden ble mindre. Stridigheter og fiendskap ble fjernet. Folk bekjente sine feilgrep, de ydmyket seg for Gud og kom fram for Ham i dyp anger og bønn om tilgivelse og nåde. En slik ydmykhet og selvfornektelse har vi aldri før vært vitne til. Gjennom profeten Joel hadde Herren gjort kjent at når den store dagen var nær, skulle vekkelsen føre til at angeren rev i hjertet, ikke at klærne ble revet i stykker, og folk ville omvende seg til Gud med faste, gråt og klage. Gjennom profeten Sakarja hadde Han sagt at han skulle sende nådens og bønnens ånd over sitt folk. De så hen til Ham som de hadde gjennomboret, og det var stor sorg i landet. De som ventet på Herren, ydmyket seg for Ham.» – Bliss, i Advent Shield and Review, januar 1845.