Man påberopte seg også mirakler. Det ble for eksempel fortalt om en bonde som var ute og pløyde på en søndag. Da han skrapte jord av plogen med et jernstykke, ble jernet hengende fast i hånden hans. I to år bar han det med seg hvor han sto og gikk, «til umåtelig stor smerte og skam». – Francis West, Historical and Practical Discourse on the Lord´s Day, s.174. Senere ga paven pålegg om at sognepresten skulle irettesette dem som brøt søndagsloven og oppfordre dem til å gå i kirke og si fram sine bønner for at de ikke skulle bringe store ulykker over seg selv og naboene. Et råd av geistlige kom med et argument som siden ble flittig brukt, også av protestanter. Ifølge rådet måtte søndag være sabbat fordi noen var blitt rammet av lynet mens de arbeidet på en søndag. «Dette viser tydelig at Gud er svært misfornøyd med at de misbrukte den dagen», uttalte prelatene. Videre ble det rettet en henstilling til geistlige og øvrighetspersoner, konger og fyrster og til alle lojale mennesker om å «anstrenge seg til det ytterste for å hedre dagen og feire den med større fromhet i tiden som kommer.» – Thomas Morer, Discourse in Six Dialogues on the Name, Notion, and Observation of the Lord´s Day, s.271.