For ikke lenge siden fikk jeg et brev som skildret et tilfelle der en bror hadde vist uforsiktighet. Skjønt dette hadde hendt for mange år siden og gjaldt en forholdsvis ubetydelig sak, som neppe fortjente at noen tenkte på den to ganger, uttalte brevets forfatterinne at det for all tid hadde tilintetgjort hennes tillit til vedkommende bror. Dersom denne søsters liv ved en undersøkelse skulle vise seg ikke å inneholde noen større feil, ville det i sannhet ha vært et under, for menneskenaturen er meget svak. Jeg har hatt og har fremdeles forbindelse med brødre og søstre som har gjort seg skyldige i alvorlige synder og som heller ikke nå ser sine synder slik som Gud ser dem. Men Herren bærer over med disse personer, og hvorfor skulle ikke også jeg gjøre det? Han vil ennå la sin Ånd virke slik på deres hjerter at synden vil vise seg for dem slik som den viste seg for Paulus: overmåte syndig. Vi vet bare lite om våre egne hjerter og har bare en liten forståelse av vår egen trang til Guds barmhjertighet. Dette er grunnen til at vi har så lite av den milde medlidenhet som Jesus viser mot oss og som vi burde åpenbare overfor hverandre. Vi bør huske på at våre brødre er svake, feilende mennesker akkurat som vi selv. Sett nå at en bror på grunn av uaktsomhet er blitt overveldet av en fristelse og i strid med sin vanlige ferd har begått en eller annen feil- å hvordan skal vi så opptre overfor ham? Av den bibelske beretningen lærer vi at menn som Gud hadde brukt til å utføre et stort og godt arbeid, begikk alvorlige synder. Herren lot ikke disse bli ustraffet, heller ikke støtte han sine tjenere bort. Når de omvendte seg, tilga han dem i nåde, åpenbarte sitt ansikt for dem og virket gjennom dem.