Mens Stefanus stod foran dommerne sine, skinte Guds herlighets lys over ansiktet hans. "Alle som satt i Rådet, stirret på ham, og de så at hans ansikt var som en engels ansikt." Åp.gj.6, 15. Da han ble bedt om å svare på de anklager som var rettet mot ham, begynte han med Moses og profetene og gav et tilbakeblikk i Israels barns historie om hvordan Gud hadde behandlet dem. Han viste hvordan Kristus hadde blitt forutsagt i profetiene. Han viste til templets historie og erklærte at Gud ikke bor i templer laget med menneskehender. Jødene tilbad templet, og de ble mer forbitret over noe som ble talt imot denne bygningen, enn over noe som hadde blitt talt imot Gud. Mens Stefanus talte om Kristus og omtalte templet, så han at folket forkastet hans ord. Og fryktføst irettesatte han dem: "Dere stivnakker og uomskåne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot." Åp.gj.7,51. Mens de holdt sin religions ytre forordninger, var deres hjerter fordervet og fylt av dødelig ondskap. Han nevnte deres fedres ondskap ved å forfølge profetene og erklærte at disse som han nå talte til, hadde begått en større synd ved å forkaste og korsfeste Kristus. "Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet." Åp.gj.7,52.