Lederne for de partiene som ellers lå i innbyrdes strid, gikk noen ganger sammen om å plyndre og torturere sine ofre. Etterpå gikk de igjen løs på hverandres tilhengere og slo ned uten skånsel. Ikke engang respekten for templet fikk dem til å legge bånd på seg. De som var i templet for å tilbe, ble slått ned foran alteret, og likene ble liggende og forpeste helligdommen. I blindt overmot erklærte opphavsmennene til disse avskyelige ødeleggelsene at de ikke var det minste redd for at Jerusalem skulle bli ødelagt. Den var jo Guds egen by. Selv mens de romerske soldatene omringet templet, prøvde jødene ved bestikkelse å få falske profeter til å forkynne at folk bare skulle vente på at Gud skulle komme og redde dem.Helt til det siste trodde man at Gud ville gripe inn og slå fienden. Men Israel hadde forkastet Guds beskyttelse og var nå uten forsvar. Stakkars Jerusalem! Byen var i oppløsning på grunn av indre stridigheter, gatene var røde av blod fra innbyg gere som hadde drept hverandre, samtidig som fremmede hærer brøt ned murene og drepte soldatene som forsvarte byen.