Mange framstående personer, både i kirke og stat, var overbevist om at Luther hadde rett i sine teser. Men de skjønte at dersom disse skulle bli alminnelig godtatt, ville det medføre store forandringer. Å opplyse og reformere folket ville i virkeligheten være å undergrave romerkirkens autoritet, stanse mye av pengestrømmen som nå fløt inn i dens skattkammer og dermed i høy grad begrense prelatenes ødselhet og luksus. Så hvis folk ble opplært til å tenke og handle på en ansvarlig måte og søke frelse bare hos Kristus, ville det bryte ned pavens makt og etter hvert også prelatenes egen myndighet. Derfor avviste de den innsikten Gud tilbød dem og vendte seg mot Kristus og sannheten ved å motarbeide den personen Han hadde sendt for å opplyse dem.