De bad ikke om å få en konge som hadde en edel karakter og som elsket og fryktet Gud. De rådførte seg ikke med Gud om hvilke egenskaper en konge skulle ha for å kunne bevare deres særpreg som hans utvalgte folk. De bad ikke om at Guds vilje måtte skje, men gjorde som de selv ville. Derfor gav Gud dem en konge etter deres eget ønske og med en karakter som avspeilte deres egen karakter. Deres sinn var ikke underlagt Guds ledelse, og kongen hadde heller ikke gitt seg inn under hans nåde. Med en slik konge kunne de oppnå den erfaring som var nødvendig for at de skulle innse sine feilgrep og på ny tjene Gud i troskap.