Kristus klaget aldri, var aldri utilfreds, uttrykte aldri utilfredshet, ubehag eller sinne. Han var aldri motløs, mismodig, ertelysten, plagsom eller irriterende. Han var tålmodig, rolig og selvkontrollert under de mest nervepirrende og prøvende omstendigheter. Alle hans arbeider ble utført med en stille og avslappet, naturlig verdighet, uten hensyn til oppstyret omkring Ham. Bifall påvirket Ham ikke. Han fryktet ikke Sine fienders trusler. Han beveget Seg midt i en spenningens, voldens og kriminalitetens verden, som solen beveger seg over skyene. Menneskelige lidenskaper, bevegelser og prøver var under Hans kontroll. Han svevde som solen over dem alle. Likevel stillet Han Seg ikke likegyldig til andre menneskers smerter. Hans hjerte var alltid like berørt av Sine Brødres lidelser og nødvendige behov som var Han selv i deres situasjon. Han hadde en avslappet, naturlig indre glede, en fred, en tydelig, stille sinnsro. Hans vilje var alltid ett med Faderens vilje. Skje ikke Min vilje men Din lød det fra Hans bleke og skjelvende lepper. Brev 51a. – 11. september 1874. – til Edson og Emma White.