Da Abraham var nesten hundre år gammel, ble løftet om en sønn gjentatt for ham, og han fikk forsikring om at den fremtidige arvingen skulle være Saras barn. Men Abraham forstod ennå ikke løftet. I tanken vendte han stadig tilbake til Ismael og klynget seg til troen på at Guds plan skulle oppfylles gjennom ham. I kjærlighet til sønnen utbrøt han: "Måtte bare Ismael få leve fot ditt åsyn! "