Dermed forandrer stemningen seg. Håpet og morer vek plassen for feigher og frykt etter hvert som speiderne gav uttrykk for vantro. Det var Satan som gjorde dem morløse. Dette kastet en dyster skygge over hele forsamlingen. Plutselig hadde de glemt Guds mektige kraft som hans utvalgte folk så ofre hadde erfart. Folket tok seg ikke tid til ettertanke. De regnet ikke med at når Gud hadde leder dem så langt, ville han også gi dem landet. De syntes å ha glemt den forunderlige måten Gud hadde utfridd dem fra deres undertrykkere på, hvordan han hadde baner vei for dem gjennom havet og tilintergjort faraos hær som forfulgte dem. De satte Gud helt ut av betraktning og oppførte seg som om de var nødt til å klare seg urelukkende ved våpenmakt.