Det var en fin kveld. Peter, som fremdeles hadde mye av sin gamle kjærlighet til båter og fisking, foreslo at de skulle dra ut på sjøen og kaste garn. Alle var enige i dette, for de trengte mat og klær. Var de heldige med nattens fangst, ville de få et utbytte som kunne skaffe dem det de trengte. Så drog de ut på sjøen, men de fikk ingenting. De holdt på hele natten, men uten hell. I de lange, slitsomme timene snakket de sammen om sin Herre som nå ikke var der. De gjenkalte i erindringen de underfulle begivenheter som de hadde vært vitne til mens han oppholdt seg ved sjøen, og de undret seg over hva det skulle bli til med dem i fremtiden. Utsiktene gjorde dem mer og mer triste.