Det er behagelig, men likevel ikke fordelaktig, å bruke de evnene som fra naturens side er sterkest, mens en forsømmer dem som er svake, men som trenger til å styrkes. Vi burde gi de svakeste evnene omhyggelig oppmerksomhet for at alle åndens krefter kan komme i god likevekt og alle utføre sin del på samme måte som et godt regulert maskineri. Vi er avhengige av Gud når det gjelder å bevare alle våre evner. Kristne har plikt overfor Gud. til å lære sinnet opp, slik at alle evnene kan bli styrket og utviklet mer fullstendig. Hvis vi forsømmer å gjøre det, kommer de aldri til å kunne oppfylle den hensikten de var bestemt til. Vi har ingen rett til å forsømme noen av de krefter Gud har gitt oss. Vi ser monomaner mennesker med fikse ideer overalt i landet. De er ofte normale på alle punkter unntatt ett. Grunnen til dette er at det ene sinnsorgan har vært brukt svært mye, mens de andre har fått lov å ligge i dvale. Det ene som stadig ble brukt, ble utmattet og sykelig, og mannen ble et vrak. Gud ble ikke æret ved at han fulgte denne fremgangsmåten. Hadde han latt alle organer få like mye øvelse, ville alle ha fått en sunn utvikling. Da ville ikke alt arbeid ha blitt lagt på det ene, og ikke noe organ ville ha brutt sammen.