Medfølende beststrebelser for de villfarne
Blant oss som et samfunn har det rådet en mangel på dyp, alvorlig og inderlig medfølelse og kjærlighet overfor dem som er blitt fristet og har fart vill. Mange har vist kulde og syndig forsømmelse, noe som Kristus betegner som å gå forbi på den andre siden av veien, holde seg så langt borte som mulig fra dem som mest trenger hjelp. Den nyomvendte har ofte store kamper å kjempe med inngrodde vaner eller med fristelse i en eller annen særskilt form. Ved å bli beseiret av en eller annen overveldende lidenskap eller tilbøyelighet gjør han seg skyldig i uforsiktighet eller virkelig urett. Da kreves det energi, takt og visdom fra hans brødres side for at han må kunne vinne tilbake sin åndelige helse. I slike tilfelle er Guds Ords undervisning på sin plass: "Brødre' om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!. Gal. 6,1. "Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag." Rom. 15, 1. Men hvor lite av Kristi medlidende ømhet som blir åpenbart av dem som bekjenner seg til å følge ham Når noen gjør noe galt, føler andre seg altfor ofte berettiget til å få saken til å se så ille ut som mulig. De som kanskje er skyldige i fullt så store synder i andre henseender, behandler sin bror med grusom hardhet. Feil som er begått i uvitenhet, ubetenksomhet eller svakhet, blir forstørret til forsettlig, overlagt synd. Når de ser sjeler som farer vill, er det noen som folder sine hender og sier: "Ja, var det ikke det jeg sa! Jeg visste så godt at man ikke kunne stole på ham.” På den måten stiller de seg i Satans sted og gledet seg i ånden over at deres onde mistanke har vist seg å være riktig.