Da jeg igjen våknet opp til bevissthet, var det som om jeg hadde sovet. Jeg husket ikke ulykken og var uvitende om årsaken til min sykdom. Ettersom jeg begynte å få litt styrke, ble min nysgjerrighet vekket ved å lytte til dem som kom for å besøke meg og sa: “Så synd!”. “Jeg burde ikke ha kjent henne”, osv. Jeg bad om et speil og ved å stirre inn I det, var jeg rystet over forandringen I mitt utseende. Ethvert ansiktstrekk syntes å være forandret. De brukne knoklene i min nese forårsaket denne vansiring.