Mange som bare med vanskelighet kan holde livet oppe når de er alene, gifter seg og stifter familie, selv om de vet at de ikke har noe å underholde familien med. Og det som er enda verre: De kan ikke styre en familie. Hele deres måte å leve familielivet på, er preget av deres dårlige, slappe vaner. De har bare lite herredømme over seg selv og er lidenskapelige, utålmodige og irritable. Når slike tar imot budskapet, mener de at de har rett til støtte fra sine mer formuende brødre, og dersom deres forventninger ikke blir imøtekommet, klager de over menigheten og beskylder den for ikke å leve etter sin tro. Hvem er de lidende i dette tilfellet? Skal Guds sak unngjelde og dens pengemidler på forskjellige steder bli tømt for at man skal ta seg av disse store fattige familiene? Nei. Det må bli foreldrene som kommer til å lide. Som regel vil de ikke lide større mangel etter at de har tatt imot sabbaten enn de har gjort før.