Luther skalv når han så på seg selv - en enkelt person mot de sterkeste maktene på jorden. Noen ganger undret han seg over om Gud virkelig hadde ledet ham til å sette seg opp mot kirkens autoritet. «Hvem er jeg,» skriver han, «at jeg skulle sette meg opp mot pavens autoritet som fikk kongene over hele jorden til å skjelve? Ingen aner hvor mye jeg led de første to årene og hvilket mismot, for ikke å si fortvilelse, jeg opplevde.» – Samme, b.3, kap.6. Men han mistet ikke motet helt. Når mennesker sviktet, søkte han hjelp hos Gud, og han erfarte at han helt og fullt kunne stole på Ham.