Når han hadde fremholdt skriftene i Det gamle testamente og påvist at de talte om ham selv og hans soningsverk, var disiplene ofte blitt vakt opp av hans Ånd og løftet inn i en himmelsk atmosfære. De hadde en klarere forståelse av de åndelige sannheter som profetene hadde talt om, enn disse selv hadde hatt. Heretter ville de lese Det gamle testamentes skrifter som en ny åpenbaring fra Gud, ikke som læresetninger fra de skriftlærde og fariseerne, eller uttalelser av vismenn som nå var døde, men som nye åpenbaringer fra Gud. De så ham som verden ikke kan ta imot, «for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere».8