Jesu ansikt var preget av guddommelig medlidenhet da han kastet et siste blikk på templet og deretter på sine tilhørere. Med bitre tårer og en røst som var gråtkvalt av sjeleangst, utbrøt han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Dette er avskjedskampen. I Kristi klage er det selve Guds hjerte som utøser seg. Det er det hemmelighetsfulle farvel fra Guddommens langmodige kjærlighet.