Valdenserpredikantene hadde også misjonærutdannelse, for alle som ønsket å virke som predikant, måtte først ha erfaring som evangelister. I tre år måtte de gjøre tjeneste på et eller annet misjonsfelt før de fikk ansvar for en menighet hjemme. Denne tjenesten som fra første stund krevde selvfornektelse og offer, var en nødvendig innvielse til predikantgjerningen i denne vanskelige tiden. De unge som ble ordinert til den hellige tjenesten, hadde ingen utsikt til ære og materiell velstand, men måtte være forberedt på et slitsomt, farefullt liv og kanskje til og med martyrdøden. De ble sendt ut to og to likesom disiplene. Nybegynnere ble som oftest sendt ut sammen med en som var eldre og hadde mer erfaring. Han skulle veilede og instruere den unge, som på sin side skulle rette seg etter den veiledning han fikk. De var ikke sammen hele tiden, men møttes ofte til bønn og rådslagning for å styrke hverandre i troen.