Endelig sto Luther foran forsamlingen. Keiseren satt på tronen, omgitt av de fornemste mennene i riket. Aldri hadde noen stått foran en mer imponerende forsamling for å forsvare sin tro. «Dette møtet var i seg selv en klar seier over pavedømmet. Paven hadde fordømt denne mannen, og nå sto han for en domstol som dermed satte seg over paven. Paven hadde lyst ham i bann og avskåret ham fra samvær med andre mennesker. Likevel ble han tiltalt på en høflig måte og mottatt av den mest ærverdige forsamlingen i verden. Paven hadde gitt ham permanent taleforbud, og nå skulle han tale til tusenvis av oppmerksomme tilhørere som var kommet fra alle deler av kristenheten. Luther var årsaken til at en veldig revolusjon var blitt satt igang. Romerkirken holdt allerede på å miste sin makt, og det var røsten fra en munk som var grunnen til denne ydmykelsen.» – Samme.