Da de nådde frem til Egypt, drog de direkte til Gasen. Josef kjørte dit i sin embetsvogn, eskortert av et fyrstelig følge. Men han glemte den ytre prakt og sitr høye embete. En eneste tanke fylte sinnet, en eneste lengsel fikk hjertet til å banke. Da han så reisefølget som nærmet seg, kunne han ikke lenger sryre lengselen som i så mange år hadde vært undertrykt. Han hopper ut av vognen og løp bort for å hilse faren velkommen. Så "falt han ham om halsen og gråt lenge i hans atmer. Da sa Israel til Josef: Nå vil jeg gjerne dø, etter at jeg hat sett ditt ansikt og vet at du ennå lever."