De som tok imot budskapet, var preget av alvor og varsomhet idet dagen nærmet seg da de håpet å møte Herren. Hver morgen følte de det som sin første plikt å få visshet om at Gud hadde godtatt dem. De var knyttet inderlig sammen, og de ba ofte i fellesskap og for hverandre. De møttes gjerne på ensomme steder for å samtale med Gud, og bønnene steg opp fra marker og skogholt. Vissheten om Frelserens velbehag var viktigere for dem enn det daglige brød. Hvis det hendte at en sky formørket deres sinn, slo de seg ikke til ro før den var fjernet. Samtidig som de fikk visshet om Guds tilgivelse, lengtet de etter å møte Ham som betydde så mye for dem.