I sin første hilsen til Josef hadde Jakob snakket som om han var ferdig til å dø etter denne lykkelige avslutning på så mange år i angst og sorg. Men han skulle ennå få leve sytten fredelige år i Gasen. Disse årene var en lykkelig kontrast til de tidligere. Hos sine sønner så han tegn på sann anger. Familien hans hadde alle muligheter til å bli et stort folk, og i tro grep han det sikte løfte om at de i fremtiden skulle få bo i Kanaan. Selv var han omgitt av alle de tegn på omsorg som statsministeren i Egypt kunne gi ham. I lykkelig samvær med den sønnen som han så lenge hadde savnet, opplevde han en stille og fredelig livskveld.