Frelst i håpet
"I håpet er vi frelst." Rom 8:24. Vi må hjelpe de falne til å forstå at det ennå ikke er for sent for dem å vinne sitt-menneskeverd tilbake. Kristus viste mennesket ære ved å vise det sin tillit, og på det viset overlot han til mennesket selv å ta vare på sitt verd. Selv dem som hadde falt aller lavest, behandlet han med respekt. For Kristus var det alltid smertefullt å møte forakt, fordervelse og urenhet, men selv om han hadde renere sanser enn noen andre, ytret han aldri et ord om at han følte ubehag eller var ille berørt. Uansett hvilke onde vaner, sterke fordommer eller heftige lidenskaper mennesker viste, møtte han alle med sterk medynk. Når vi får del i hans Ånd, vil vi behandle alle mennesker som søsken, som har de samme fristelser og prøvelser, som ofte faller og kjemper for å reise seg igjen, som blir mismodige og møter vanskeligheter, og som trygler om sympati og hjelp. Vi må møte dem slik at vi på ingen måte tar motet fra dem eller støter dem fra oss, men tvert imot vekker håp i hjertene deres. Når de blir oppmuntret på en slik måte, kan de i tillit si: "Gled dere ikke over meg, mine fiender! Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herrens lys for meg. ... Han fører. min sak og hjelper meg til min rett. Han fører meg ut i lyset. Jeg skal se med fryd på hans rettferdighet." Mika 7:8,9. Gud ser "ned til alle dem som bor på jorden. Han er den som har skapt deres hjerter - alle sammem>. Sal 33:14,15.