På Paulus’ tid ble evangeliet som han ble fengslet for, forkynt for fyrstene og adelen i keiserrikets hovedstad. Slik var det også nå. Det som keiseren ikke tillot å bli talt fra prekestolen, ble nå forkynt på slottet, og det som mange mente var upassende å lytte til selv for tjenestefolk, ble nå forkynt for en undrende forsamling av rikets fremste menn. Konger og stormenn var tilhørerne, fyrstene var predikantene, og det de forkynte, var Guds eget Ord. «Siden apostlenes tid har det aldri vært utført en større bragd eller avlagt en mer høyverdig bekjennelse.» – D´Aubigné, b. 14, kap.7.