Men blind og ubønnhørlig fanatisme jaget dem som forkynte kristne dyder, som kjempet for orden og system og som forsvarte monarkiet, i landflyktighet. De som kunne gjort landet kjent og beundret, ble stilt på valg mellom bål og landflyktighet. Til slutt var nasjonen fullstendig ruinert. Det var ikke lenger noen samvittighet å forby, ingen tro å føre på bålet, ingen fedrelandskjærlighet å landsforvise.» – Wylie, b.13, kap.20.Og revolusjonen med alle dens redsler var det sørgelige resultatet. «Etter at hugenottene hadde flyktet, fulgte en alminnelig nedgangstid i Frankrike. Blomstrende industribyer forfalt, fruktbare områder ble ødemark og åndelig sløvhet og moralsk nedgang fulgte etter en periode med uvanlig framgang. Paris ble et eneste stort fattighus, og da revolusjonen brøt ut, regner man med at det var 200.000 fattige som trengte hjelp fra det offentlige. Det var bare jesuittordenen som blomstret i denne syke nasjonen, og den hersket med et fryktelig tyranni over kirker og skoler, fengsler og galeier.»