Sosiale onder
Evangeliet kunne ha løst Frankrikes politiske og sosiale problemer som hverken kongen, geistligheten eller nasjonalforsamlingen kunne hanskes med, og som til sist førte nasjonen ut i anarki og ruin. Men under romerkirkens herrevelde hadde folk glemt Jesu undervisning om selvoppofrelse og uegennyttig kjærlighet. De hadde mistet sansen til å vise offervilje til gagn for andre. De rike ble ikke kritisert fordi de underkuet de fattige, og de fattige fikk ingen hjelp mot undertrykkelsen og nedverdigelsen. Selviskheten hos de rike og mektige ble stadig mer framtredende og tyrannisk. I århundrer hadde adelens griskhet og utskeielser ført til at bøndene ble nådeløst utsugd. De rike gjorde urett mot de fattige, og de fattige hatet de rike. I mange landsdeler var det adelen som eide jorden, mens bøndene bare var leilendinger. De var fullstendig i hendene på godseierne og måtte finne seg i deres urimelige krav. Middelklassen og de lavere lag av befolkningen måtte bære byrdene med å underholde både kirke og stat som la tunge skatter på dem.