Miller kunne ikke fri seg fra tanken om at det var hans plikt å la andre få del i det lyset han selv hadde fått. Han ventet motstand fra de gudløse, men han var sikker på at alle kristne ville glede seg i håpet om snart å få møte Frelseren som de sa at de ventet på. Det eneste han fryktet, var at mange i sin store glede over utfrielsen de snart skulle oppleve, ville ta imot budskapet uten å undersøke i Bibelen om det var sant. Derfor nølte han med å forkynne det fordi han var redd for at han kanskje hadde tatt feil og derfor kunne villede andre. Dette gjorde at han igjen gikk igjennom det materialet som lå til grunn for de konklusjonene han hadde kommet til, og han vurderte nøye ethvert problem som dukket opp. Men i lyset av Guds Ord forsvant alle innvendinger som dugg for solen. Etter fem års grundige studier var han overbevist om at slutningene var korrekte.