Ofrene ble drept på den mest grusomme måten. Det ble gitt beskjed om at ilden skulle holdes nede for å forlenge deres pine. Men de møtte døden som seiervinnere. De opptrådte urokkelig og uforstyrret. Forfølgerne klarte ikke å presse dem til å gi etter, og de følte seg som tapere. «Man reiste skafotter overalt i Paris, og dag etter dag ble nye bål tent. Planen var å foreta henrettelsene på forskjellige steder for å spre frykten for kjetteriet. Men i lengden var det evangeliet som fikk fordelene av det. Hele Paris fikk anledning til å se hva slags mennesker den nye læren kunne utvikle. Martyrbålet var den beste prekestolen. Gleden som lyste fra ansiktene til dem som ble ført til bålet, deres heltemot da de sto midt i flammene, og ydmykheten de viste ved å tilgi all urett, forvandlet i mange tilfeller folks sinne til medlidenhet og hat til kjærlighet, og alt dette vitnet med uimotståelig kraft for evangeliet.» – Wylie, b.13, kap.20.