«Adelens ønsker var høyeste lov, og bøndene og leiefolket kunne gjerne sulte uten at undertrykkerne brydde seg om det.... I enhver situasjon var folk tvunget til å ta hensyn til godseiernes interesser. Bøndene levde i uavlatelig slit og fattigdom, og hvis de våget å klage, ble de behandlet med nedlatende forakt. Hvis en bonde og en adelsmann lå i strid, tok domstolene alltid adelsmannens parti. Dommerne tok ofte imot bestikkelser, og uansett hvilket innfall aristokriatiet fikk, ble det lovfestet takket være korrupsjonen som gjennomsyret systemet. Ikke engang halvdelen av skattene som rikfolk og geistligheten presset ut av folk, nådde fram til det kongelige eller kirkelige skattkammeret. Resten ble satt over styr i tøylesløse utskeielser. Og de som på den måten utsugde sine medborgere, slapp selv å betale skatt, og etter lov eller sedvane var de selvskrevne til alle offentlige embeter. De privilegerte utgjorde 150.000, og for at de skulle kunne nyte livet, var millioner av mennesker dømt til et håpløst og nedverdigende liv.»