Mange forlot slekt og venner og tilbrakte livet sitt i klosterceller. Ofte fastet de og pisket seg selv for å berolige sin samvittighet. De hadde våkenetter og lå timevis utstrakt på det kalde, fuktige steingulvet i de dystre cellene, de gjorde lange pilegrimsreiser og ydmykende botsøvelser og pinte seg selv på det frykteligste. Tynget av syndeskyld og plaget av frykt for Guds vredeshevn, bar de på lidelsen til kreftene var uttømt, og de gikk i graven uten en eneste stråle av lys og håp.