Jeg forstod da hvorfor jeg var blitt så sterkt tilskyndet til å komme med denne appellen. Jeg hadde først tenkt at det var best å la det være, for min sønn og jeg var de eneste som kunne ta ledelsen ved denne anledning. Men som om noen hadde talt til meg, kom denne tanken: "Har du ingen tillit til Herren?" Jeg sa: "Det har jeg, Herre." Og skjønt min sønn ble meget overrasket over at jeg skulle komme med en slik appell ved denne anledningen, mestret han situasjonen. Jeg har aldri hørt ham tale med større kraft og inderlighet enn den gangen. Han bad brødrene Faulkhead og Salisbury komme frem, og vi bøyde oss alle. Min sønn tok ledelsen, og Herren må i sannhet ha inspirert hans bønn, for han bad som om han var i Guds nærhet. Brødrene Faulkead og Salisbury bad også inderlig, og jeg hadde selv stemme nok til å ta del i bønnen. Jeg bad for søstrene F som for første gang offentlig sluttet seg til oss. Den Hellige Ånd var med oss i dette møtet, og mange ble dypt grepet.