Ved slutten av møtet var det mange som kom frem til plattformen, tok meg i hånden og med tårer i øynene bad om at jeg måtte be for dem, noe jeg med stor glede lovet. Jeg fikk hilse på søstrene F og så at de var dypt beveget. ... Mor til en av de to som nå hadde tatt sitt standpunkt, hadde vært en forbitret motstander. Hun hadde sagt at hvis hennes datter begynte å holde sabbaten, skulle hun ikke få komme mer i hennes hus, for da ville hun se på henne som en skam for familien. Fru F hadde ofte uttalt at hun ikke kunne tenke seg å bli syvendedags-adventist. Hun hadde vokst opp i den presbyterianske kirke og hadde vennet seg til å se på det som meget upassende for en kvinne å tale i forsamlingen. At en kvinne skulle kunne holde en preken, var helt utenkelig. Hun likte å høre Danills og Corliss og syntes at de var dyktige talere, men hun ønsket ikke å høre en kvinne preke. Hennes mann hadde bedt Gud om at hun måtte bli omvendt ved søster Whites forkynnelse. Dajeg kom med appellen og bad dem som ønsket å over i seg til Herren, om å komme frem, ble alle forbauset over å se de to søstrene etterkomme oppfordringen. Den søsteren som hadde mistet sitt b!lrn, sa at hun var bestemt på ikke å gå frem. Men Herrens Ånd hadde talt så inntrengende til henne at hun ikke våget å motstå kallet. ... Jeg var så takknemlig til min himmelske Far for hans nåde og godhet da han ledet disse to dyrebare mennesker til åslutte seg til menigheten sammen med sine menn. - "The Review and Herald", 30. juli 1895.